Skrevet: 04.04.2013 14:32 © w w w. m e e r e t e a. b l o g g. n o


Filmen Crash handlar om ei rekkje liva til folk i ulike rasar som uviten møtest i ulike situasjonar i den store byen Los Angeles. Handlinga skjer i perioden til ein 36 timar, og innanfor denne tiddsonen møte sitt alle dei ulike rasa i ulike samanhengar. Filmen blir bygd opp av fordomar, rasisme og syne på ulike rasar. Handlingane skjer kolliderer og kryssar kvarandre frå ulike samfunn. Alle har på einkvan måte gjort seg sjølv skyldig i rasisme sjølv om dei sjølv ikkje skjønner det. Det dukkar stadig opp menneske som skuldar på at andre er rasistiske mot dei, men som sjølv på langt nær er rasistisk sjølv ovanfor andre rasar. 

Det blir klårt med ein gong at temaet for filmen er fordomar, spesielt rasediskriminering. Man møter eit breitt utval personar, alle med eigne liv, historier, og fordomar. Gjennom dei tilfeldighetane, kjem desse menneska i møte med andres fordomar og sine eigne, og samstundes lærer noko om seg sjølv. Mistillit og frykt finst overalt, og får fram det vondaste i menneske. Det er ikkje mange som kan seie med hand på hjartet at dei er fri for fordomar, og mange vil føle seg treft av nokre av rollefigurens kommentarar og haldningar. 

Crash er ein intens film. Paul Haggisregissøren, gjer ein fantastisk jobb med å formidle kjensler gjennom kameraet. Man skulle trudd at handlinga i filmen kunne bere seg sjølv fram, men det er regien som gjer filmen så bra. Med så mange rollefigurer og så mange ulike liv ein prøver å følgje, kan filmen følast ganske så kaotisk, men Haggis let overgangane gli over kvarandre, og ein følar at alle desse ulike personane er ein del av kvarandras liv. 

Det finst nokre scener i filmar som er sterkare enn andre, der ein bokstaveleg talt sit på kanten av stolen. Handlinga blir så intens at ein berre sit å held pusten. Lyden, musikken og effektane gjer filmen perfekt. Man lever seg då meir inn i filmen, og følar steminga i handlinga. Noko som er noko av det viktigaste i ein film. 

Det er mykje kjensler og tankar som skal formidlast, og dei fleste skodespelarane gjer utruleg jobb. Det er nokre som skil seg ut meir enn andre, som Terrence Howard og Don Cheadle. Begge imponerer med korleis dei utfører sine rollefigurer. Matt Dillon og Sandra Bullock imponerer og i roller ein ikkje hadde trudd vi skulle få sjå dei i. 

Crash er ein film som tek publikummet sitt gjennom eit berg-og-dalbane av kjensler, utan å tvinge meiningar på dei eller overdrive. Både manus, regi, og skuespillerprestasjoner imponerer sterkt, og det er klårt at filmen fortente ein Ockar-pris.

Alt i alt tilrådast filmen på det sterkaste, det gjev alle eit inntrykk av korleis rasisme og trakkasering føregår. Og kor mykje som skal til for å rakke ned ulike rasar. Dette er realitet og burde takast på alvor. Filmen er vanskeleg og halde følgje med når alle desse menneska møtst i tvers og kryss på så kort tid. Og det hender ein må tenkja seg godt om før ein skjønner handlinga.


 

Filmen «crash» handler om en rekke folks liv i forskjellige raser som uviten møtes i ulike situasjoner i den store byen Los Angeles. Handlingen skjer i en 36 timers periode, og innenfor denne tidssonen møtes alle de ulike rasene i forskjellige sammenhenger. Filmen bygges opp av fordommer, rasisme og syne på ulike raser. Handlingene skjer kolliderer og krysser hverandre fra ulike samfunn. Alle har på en eller annen måte gjort seg selv skyldig i rasisme selv om de selv ikke skjønner det. Det dukker stadig opp mennesker som skylder på at andre er rasistiske mot dem, men som selv på langt nær er rasistisk selv ovenfor andre raser.

Det blir klart med en gang at temaet for filmen er fordommer, spesielt rasediskriminering. Man møter et bredt utvalg personer, alle med egne liv, historier, og fordommer. Gjennom de tilfeldighetene, kommer disse menneskene i møte med andres fordommer og sine egne, og samtidig lærer noe om seg selv. Mistillit og frykt finnes overalt, og får frem det verste i mennesker. Det er ikke mange som kan si med hånd på hjertet at de er fri for fordommer, og mange vil føle seg truffet av noen av rollefigurenes kommentarer og holdninger.

"Crash" er en intens film. Paul Haggis, regissøren, gjør en fantastisk jobb med å formidle følelser gjennom kameraet. Man skulle trodd at handlingen i filmen kunne bære seg selv frem, men det er regien som gjør filmen så bra. Med så mange rollefigurer, og så mange forskjellige liv man prøver å følge, kan filmen føles ganske så kaotisk, men Haggis lar overgangene gli over hverandre, og man føler at alle disse forskjellige personene er en del av hverandres liv.

Det finnes noen scener i filmer som er sterkere enn andre, der man bokstavelig talt sitter på kanten av stolen. Handlingen blir så intens at man bare sitter å holder pusten. Lyden, musikken og effektene gjør filmen perfekt. Man lever seg da mere inn i filmen, og føler stemningen i handlingen. Noe som er noe av det viktigste i en film.

Det er mye følelser og tanker som skal formidles, og de fleste skuespillerne gjør utrolig jobb. Det er noen som skiller seg ut mer enn andre, som Terrence Howard og Don Cheadle. Begge imponerer med hvordan de utfører sine rollefigurer. Matt Dillon og Sandra Bullock imponerer også i roller man ikke hadde trodd vi skulle få se dem i.

"Crash" er en film som tar sitt publikum gjennom en berg-og-dalbane av følelser, uten å tvinge meninger på dem eller overdrive. Både manus, regi, og skuespillerprestasjoner imponerer sterkt, og det er klart at filmen fortjente Ockar-pris.

Alt i alt anbefales filmen på det sterkeste, det gir alle et inntrykk av hvordan rasisme og trakassering foregår. Og hvor mye som skal til for å rakke ned forskjellige raser. Dette er realitet og burde tas på alvor. Filmen er vanskelig og holde følge med når alle disse menneskene møtes i tvers og kryss på så kort tid. Og det hender man må tenke seg godt om før man skjønner handlingen. 



0 kommentarer på "Filmaomtale om filmen Crash."




Kommentarer


Legg igjen en hilsen



Navn:


Mail:


Bloggadresse:


Din kommentar:


hits